Matberedskap bør også bygges i høyden

Vi snakker ofte om matberedskap som et spørsmål om hvor mye jord vi kan dyrke. Det er forståelig: jorda, bonden og årstidene er fortsatt grunnlaget. Men jeg tror vi også bør stille et annet spørsmål: Kan noe av framtidens mat produseres i høyden, nær infrastrukturen vi allerede har bygd?

Dette er ikke et forslag om å erstatte åkeren med et tårn. Det er en idé om å undersøke hvor kontrollerte dyrkingsmiljøer kan utfylle norsk jordbruk, og hvor de ikke kan det.

Jord er en begrenset ressurs, strøm er det også

Norge ser romslig ut på kartet, men dyrkbar jord er ikke det samme som ledig jord. NIBIOs oppdaterte kartlegging viser at reservearealet som realistisk kan dyrkes opp, er mer begrenset enn mange har trodd. Kvalitet, klima, naturhensyn og annen arealbruk spiller inn.

Da virker det rimelig å spørre om enkelte vekster kan dyrkes tettere, kanskje i flere nivåer. Men bygget må varmes, ventileres og ofte belyses. En kvadratmeter spart jord kan ikke vurderes uten strømmen, materialene og pengene som brukes i stedet.

Den ærlige versjonen av ideen begynner derfor med et regnskap, ikke med en illustrasjon av grønne etasjer.

Et matbygg må være mer enn en stablet salatåker

Jeg ser for meg et nøkternt anlegg med planter i flere nivåer, vann som kan brukes om igjen, god tilgang til vedlikehold og plass til å prøve ulike produksjonsmåter. Det kan være et veksthus med en vertikal del, ikke nødvendigvis et lukket høyhus.

Hvilke vekster som passer, må avgjøres ut fra lysbehov, avling, ernæringsverdi, drift og kostnader. Å love at samme bygning skal produsere alt fra salat til korn og dyrefôr, ville være å hoppe over det vanskeligste arbeidet.

SINTEFs gjennomgang av vertikal innendørs dyrking i Norge peker særlig på arbeidskraft, elektrisitet og investeringer i lokaler og utstyr som kostnadsutfordringer. Det gjør ikke ideen verdiløs. Det gjør spørsmålet mer konkret: Hvilken produksjon, på hvilket sted, med hvilken energi og til hvilken pris?

Fisk og planter kan dele et kretsløp, men ikke et mirakel

Det mest interessante ved et framtidig matanlegg er kanskje ikke høyden alene. Det er muligheten til å koble systemer som ellers behandles hver for seg. NIBIO har beskrevet akvaponi, der næringsstoffer fra fiskeoppdrett kan brukes i planteproduksjon og vann resirkuleres.

Her er det lett å la ordet «kretsløp» høres ut som gratis ressurser. Det er det ikke. Fisken trenger fôr. Planter og fisk tar næringsstoffer ut av systemet når de høstes. Vannkvalitet og dyrevelferd må styres. Et anlegg kan gjenbruke mer og kaste mindre, men det opphever ikke behovet for tilførsel, kontroll og kompetanse.

For meg er det likevel en verdifull retning: Tenk på reststrømmer som mulige ressurser, uten å late som om alle koblinger allerede er lønnsomme eller utprøvd i samme skala.

Matberedskap er også energiberedskap

En bygning som kan levere mat gjennom flere sesonger, kan virke attraktiv når leveranser er usikre. Men hvis den bare fungerer med svært mye dyr strøm og sårbare importerte innsatsvarer, kan den flytte beredskapsproblemet i stedet for å løse det.

SINTEF beskriver hvorfor kunstig lys og klimastyring kan gjøre vertikal produksjon energikrevende, og hvorfor kombinasjoner med tradisjonelle veksthus er interessante å undersøke. Før noen kaller et slikt anlegg «grønt», bør de vise energibruk, produksjonsvolum og faktisk klimaavtrykk i den lokale sammenhengen.

Det er mulig at overskuddsvarme eller et godt utformet veksthus gjør regnestykket bedre et bestemt sted. Det er også mulig at vanlig jordbruk eller et tradisjonelt veksthus fortsatt er det beste svaret. Beredskap krever flere veier til mat, ikke én ny favoritteknologi.

Et pilotanlegg bør bevise noe, ikke symbolisere noe

Det jeg gjerne ville sett, er et åpent forsøk med tydelige mål: Hvilke vekster kan produseres stabilt? Hvor mye energi og vann går med? Hvilke deler av avfallet kan faktisk brukes om igjen? Hva koster maten sammenlignet med realistiske alternativer? Hvilke innsatsvarer må fortsatt importeres?

Et pilotanlegg er nyttig også om svaret blir at noen ideer ikke fungerer. Da har vi kjøpt kunnskap i stedet for et monument. Det er et bedre utgangspunkt for matberedskap enn både teknologibegeistring uten regnskap og avvisning uten forsøk.

Den som vil gå dypere inn i de tekniske og beredskapsmessige avveiningene, kan lese Kunnskapsroms faglige gjennomgang av vertikale kretsløpsanlegg i Norge. Dette innlegget er noe annet: et argument for å undersøke ideen seriøst, med like stor interesse for begrensningene som for mulighetene.

Bygg oppover der det faktisk hjelper

Jeg tror ikke framtidens matberedskap ligger i én bygning. Den ligger i et robust samspill mellom jordbruk, energi, vann, transport, lager og ny teknologi. Vertikale anlegg kan kanskje bli én del av dette, særlig der areal, varme, kompetanse og marked passer sammen.

Det avgjørende ordet er «kanskje». Vi bør være ambisiøse nok til å prøve, og nøkterne nok til å måle. Mat blir ikke tryggere av at en idé ser framtidsrettet ut. Den blir tryggere når systemet faktisk virker.