Meningsinnlegg av Franch Hagerup.
Jens Stoltenberg har knapt rukket å varme finansministerstolen før kofferten hans er pakket igjen. Så er det verden rundt med et smil og håndtrykk og sjekkheftet til det norske folket i hånda. Det er et skuespill vi har sett før, bare i ny innpakning. Før var han generalsekretær i NATO og brukte Norges troverdighet og valuta. Nå er han finansminister og bruker våre milliarder som det skulle være hans egne penger. Milliarder av kroner forsvinner ut av landet i et tempo som ville gjort den mest uansvarlige oljesjeik svimmel. Til Ukraina, til klimafondet, til verdensbanken, til FN systemer, til globale fellesgoder, et ord som betyr alt og ingenting og som derfor er det perfekte dekket for fullstendig mangel på kontroll. Stortinget vedtar bevilgningene, og Riksrevisjonen fører kontroll. Riksrevisjonens undersøkelser i mai 2026 fant at de overordnede formålene med Ukraina-støtten var oppfylt, samtidig som det var svakheter i forvaltningen og kontrollen. Jeg mener den folkevalgte kontrollen og den offentlige debatten må bli langt skarpere. Vi må få tydeligere svar på hvor mye som når fram, og hvordan risikoen for korrupsjon og sløsing håndteres. For meg framstår det som en liten elite som er altfor enige med hverandre. Og hvem betaler prisen. Det er alle de norske borgere. Vi har en (liksom) regjering som sier at vi må stramme inn, at vi må forstå at velferdsstaten er under press, at vi ikke har råd til skattelettelse. Samtidig finner Støre og Stoltenberg ubegrensede milliarder kroner når et internasjonalt toppmøte kaller. Dette er ikke solidaritet. Solidaritet forutsetter at du tar vare på de norske borgere. Det som utføres nå kalles for stormannsgalskap. Dette er et forsøk på å kjøpe seg et ettermæle, en plass i historiebøkene og en klapp på skulderen i Davos, i Brussel og i Washington. Jens Stoltenberg reiser ikke som Norges finansminister. Han reiser som en global politiker finansiert av norske skattebetalere. Han forvalter ikke de norske interesser, han forvalter sitt eget rykte med vår lommebok. Spørsmålet er ikke lenger hvor mye vi gir, men når skal den norske befolkningen si stopp. Nå må Stortinget ta og forlange hvor hver eneste krone har tatt veien. Nå er svaret brutalt. Norge blør milliarder til fordel for andre enn til den norske befolkningen. Jeg mener kontrollen ikke er god nok, og derfor holder Stoltenberg det gående hånd i hånd med Støre.
Kilder til faktapresiseringer
