Arbeiderpartiet ble startet i 1888 for å få Norge på fote. For å løfte arbeideren, ikke for å kløfte kameraten. For å bygge landet. Ikke for å bygge CV-er til en liten krets på toppen. Se på Støre og Stoltenberg. De klynger seg til makten fordi de tror de eier den. Det disse to gjør som de vill fordi ingen i partiet tør å si at keiseren er naken.
Det er blitt er enste stort stafettløp mellom regjeringskontorer, internasjonale toppverv, styreverv og millionlønninger. Statsminister. NATO sjef, finansmann, sentralbanksjef, statsminister igjen. Døra går aldri igjen. Den går bare videre til neste lukrative kontor for de samme folkene. De snakker om fellesskap på talerstolen, men lever av det motsatte. Disse folkene har gått fra å forvalte felleskapets penger til å forvalte hverandres karrierer.
Det var ikke dette som var ideen i 1888. Det nye partiet skulle hjelpe folket. Ikke rane det for tillit, for idealer og for framtiden. Kameratene bytter jobber og tjener seg søkkrike. Arbeiderpartiet skulle være en bevegelse. Nå er det en et byråkratisk vikarbyrå for eliten. Er det da merkelig at den norske befolkning ber Støre og Stoltenberg Ferne seg fra regjeringen.
