Dette er en meningsartikkel av Franch Hagerup, redaksjonelt bearbeidet fra forfatterens manus. Faktapåstander om trusselbildet er kontrollert mot PSTs nasjonale trusselvurdering for 2026.
Islamisme skal kunne kritiseres like tydelig som kommunisme, fascisme, høyreekstremisme og andre politiske ideologier. Men kritikken mister kraft når ordene brukes så upresist at alle muslimer blir behandlet som én politisk blokk.
Det avgjørende skillet går mellom tro, politisk ideologi og vilje til vold. En muslim er et menneske med en religiøs tilhørighet. En islamist vil gi islam en politisk rolle. En ekstrem islamist aksepterer eller støtter vold for å nå politiske, religiøse eller ideologiske mål. Disse kategoriene kan ikke blandes uten at både debatten og sikkerhetsarbeidet blir dårligere.
Trusselen er reell, men avgrenset
PST vurderer det som mulig at ekstreme islamister vil forsøke å gjennomføre terrorangrep i Norge i 2026. Tjenesten peker særlig på påvirkning fra IS og al-Qaida, internasjonale nettverk og radikalisering på digitale plattformer.
Det skal tas på alvor. Samtidig skriver PST at det fortsatt er få personer i Norge som støtter ekstrem islamisme, og at ekstreme islamisters syn på islam skiller seg fra det som er vanlig blant muslimer flest i Norge. Det er en viktig presisering. Å overse trusselen er naivt; å gjøre en hel religion ansvarlig er uriktig.
Presisjon er et sikkerhetstiltak
Når alle religiøse miljøer mistenkeliggjøres, blir det vanskeligere å skille mellom konservative holdninger, lovlig politisk aktivitet, sosial kontroll, antidemokratisk organisering og konkret støtte til vold. Myndighetene må prioritere det som kan dokumenteres: finansiering, rekruttering, trusler, vold, utenlandsk påvirkning og forsøk på å undergrave demokratiske institusjoner.
Den samme presisjonen må brukes overfor høyreekstremisme. PST omtaler både ekstrem islamisme og høyreekstremisme som alvorlige trusler innen politisk motivert vold. Et demokrati bør bekjempe metoder og handlinger som truer mennesker og institusjoner, uansett hvilken ideologi gjerningspersonen viser til.
Religionsfrihet betyr ikke frihet fra loven
Grunnloven beskytter fri religionsutøvelse. Det vernet gjelder muslimer, kristne, jøder, andre trosretninger og mennesker uten religion. Samtidig gjelder norsk lov for alle. Religionsfrihet gir ingen rett til vold, tvang, trusler, diskriminering eller parallelle straffesystemer.
Derfor bør politikken være enkel å forklare: Tro skal være fri. Lovbrudd skal etterforskes. Antidemokratiske ideer skal møtes med åpen kritikk. Voldelig ekstremisme skal forebygges og bekjempes med de virkemidlene rettsstaten gir.
Et felles demokrati krever et felles språk
Norge trenger en debatt der det er mulig å si at islamistiske ideologier kan true frihet og likestilling, uten å påstå at enhver muslim ønsker det samme. Vi må kunne beskytte kvinner, barn, religiøse minoriteter, frafalne og kritikere uten å gjøre naboen ansvarlig for en ekstremist han aldri har støttet.
Presise ord er ikke politisk korrekt pynt. De er en forutsetning for å identifisere den faktiske trusselen, beskytte uskyldige mennesker og bevare tilliten til demokratiet.
Kilder
